Portrett: Fyrtårnet fra Hjelmeland

Foto: Geir Nøsterud

− Fyrtårnsprosjektet var et ettårig prosjekt, med kvinnelige ledere som jobbet sammen for leder- og bedriftsutvikling, og ikke minst nettverksbygging, forklarer Lise Hansson meg over et møtebord på kontoret hennes, i et av de øyeblikkene hun sitter stille.

I et øyemed er hun nemlig langt fra noe fyrtårn. Der et fyrtårn ikke rikker seg fra flekken, klarer Lise rett og slett ikke å sitte i ro. Det ene øyeblikket kommer hun på noe hun skal vise meg i utstillingsrommet i andre enden av bygget, øyeblikket etter må hun på PC-en for å sende en e-post før den går i boka for glemte ting, og slik går det. Det er fart i jenta fra Hjelmeland.

Et fyrtårn vil nok likevel være en treffende betegnelse. Akkurat som et fyrtårn viser Lise vei. Det har hun gjort gjennom å videreføre farens fabrikk på Hjelmeland i Ryfylke. Hun har vist at det går an å overleve med nisjeproduksjon i ei lita bygd. Og hun har ikke minst vist møbel- og design-Norge at ved å være tro mot et konsept kan man synes godt, selv om man er liten.

Dermed er vi ved fyrtårnskriterie nummer to. Lise synes nemlig godt. Som nevnt har hun gjort seg synlig i design-Norge, men hun synes også godt for øvrig. Det er vanskelig å unngå å legge merke til at hun er til stede. De som har møtt henne kan skrive under på det. Det mangler noe vesentlig på kontorene i andre etasjen til Aksel L. Hansson møbelfabrikk de dagene Lise ikke er på jobb.

Sist men ikke minst står et fyrtårn støtt i dårlig vær. Noe Lise absolutt har vist det siste året, der finanskrisens vinder har herjet hardt med møbelfabrikken hennes. Selv om hun har mistet flere ordre, og måttet ty til permitteringer, har hun krummet ryggen, og satser videre, fast bestemt på at dette skal hun ri av.

Dermed har hun full pott på tre av fire fyrtårnskriterier, og det er godt nok for meg.

− Visste du at vi har drevet med globalisering i en årrekke? Spør hun meg plutselig, med et skråblikk mot veggen på kontoret hennes. Der henger et bilde av en familie som tydelig ikke er norske.

− Det er Özer fra Tyrkia, forklarer hun. Og fortsetter: − Han kom til Norge på syttitallet, og kontaktet min far for å få jobb. Far trengte folk, for det var ikke mange som hadde lyst til å flette seter til Jærstoler, den gang som nå. Han fikk jobb, og det endte med at far og Özer ble gode venner. Når Özer etter hvert bestemte seg for å ta med familien sin og reise hjem til Tyrkia, så ble han og far enige om at Özer skulle fortsette flettingen av stolseter der nede. Resultatet av det er at fabrikken hans nå sysselsetter ti personer, kun med å flette stolseter til oss, forteller Lise.

I et øyeblikk av ro forteller Lise også litt om den tøffe tiden de forhåpentlig er i ferd med å legge bak seg, med stor nedgang i salget, som følge av lavkonjunkturen.

− Høsten 2007 var jeg sju helger på rad ute hos kunder i forbindelse med markedsaktiviteter. I fjør høst var jeg ikke ute på en eneste. Det forteller litt om bråstoppen i markedet. Siden slutten av 2008, og fram til nå, har vi mistet omtrent 25 prosent av omsetningen. Nedgangen kom raskt på slutten av fjoråret, så raskt at vi ikke rakk å reagere før vi hadde tapt masse penger. Fjorårets resultat ble derfor dårlig. I januar måtte vi sette i gang med en vanskelig permitteringsprosess. Det har vært tøft, men nå er det heldigvis flere signaler som tyder på at ting er i ferd med å snu, sier hun.

Et av lysglimtene er en ordre fra restaurantkjeden Egon, som har bestilt 200 stolseter.

− Med litt flyt kan de kanskje utvikle seg til å bli en stor kunde. Vi har jo erfaring med å levere til restauranter. Fra før leverer vi blant annet til Peppes Pizza, som er en av de største kundene våre, forteller hun.

Men en ordre alene kan ikke snu konjunkturen. Mer må til. Utover høsten profilerte Lise seg i utlandet. Først med fletting av stolseter på 100 % design i London. Deretter i Nord-Dakota i USA i samme ærend.

− Vi har faktisk en distributør i statene, og markedet der er veldig interessant for oss. Får vi gjennomslag i USA, er mye gjort, sier Lise.

Hun forteller at bedriften har noe eksport i dag også, men det står kun for en liten del av omsetningen. Under ti prosent.

− Om jeg skal drømme om fremtiden, så er den største drømmen for meg å få gjennomslag i USA, sier hun. Selv om hun har drømmer understreker Lise likevel at på kort sikt er den viktigste arbeidsoppgaven å få bedriften i balanse, etter at de tapte penger i fjor.

Men å drømme er lov. En annen drøm hun har er om etablering i Tyskland.

− I Tyskland er vi egentlig i god gang allerede, og har en nettbutikk klar. Men vi trenger kapital før vi starter. Og det er ikke lett å få i disse dager, sier hun.

Lise har sprunget i fabrikken siden barnsben av, men det var likevel ikke gitt at det skulle bli hun som tok over familiebedriften. Hun er nemlig yngst i en flokk av seks søsken. Men det ble altså minstejenta, og ingen av hennes fem brødre som førte arven etter faren videre.

− Jeg tror nok det er mest på grunn av mannen min, Jan Petter, at far spurte om vi ville ta over bedriften, når tiden ble moden. Jan Petter arbeidet i Nordsjøen tidligere, med lange friperioder som han brukte i fabrikken. Han er en hendig mann, som passer til alle arbeidsoppgavene i fabrikken, noe faren min også så, forteller Lise.

Selv begynte Lise først i produksjonen, da de tok over i 1988. Tre dager i uka arbeidet hun med å lage Jærstoler. Men jenta som ikke har ro i kroppen trivdes ikke med slikt rutinearbeid. Hun siktet seg derfor inn mot stolen på salgskontoret i stedet.

− Siden det har jeg hatt stoler på hjernen døgnet rundt, sier hun.

På fritiden er hun veldig glad i å bevege seg, gå tur og å sykle og sånt, som hun sier det selv. I tillegg liker hun å kose seg med gode bøker, som det er blitt mange av opp gjennom årene. Hun er glad i dyr også, og har hatt både katter og kjælegris tidligere, men nå har hun ingen.

− Vel, egentlig fikk jeg en kjælegris til jul. Men jeg har bare ikke fått den ennå, smiler Lise Hansson.

Nå har hun sittet så lenge stille at jeg ser det begynner å krible i hele jenta. Arbeid venter, må vite. Jeg finner det derfor best å forlate Hjelmeland for denne gang. Men jeg tror nok ikke dette er siste gang våre veier krysses, for i god fyrtårnånd kommer nok Lise fra Hjelmeland til både å vise vei, synes i landskapet og stå støtt i mange år fremover også.