Modig satsing av de ansatte
Det har til det kjedsommelige – men riktignok med rette – blitt konstatert at norsk treindustri er blant de som er hardest rammet av fjorårets finanskrise. Men de fleste aktører innen bransjen er enige om at bunnen nå er nådd og at de nødvendige handlingene for å møte en ny hverdag er foretatt. Likevel skal det både mot og ressursmuligheter til for å slippe bremsen og kople inn gassen for fullt igjen.
For alle bekymringer er ikke over ennå. Vi trenger en fortsatt økning i byggeaktiviteten i landet. Vi tror imidlertid den er nødt til å komme. Hvis ikke spår vi mangel på boliger og offentlige bygg innen få år.
Et annet moment som også bidrar til lys i tunnelen er signalene vi får fra stadig flere aktører i bransjen om en vesentlig bedring i ordrereserven ved inngangen til siste halvår av 2010. Med en større ordrereserve kan bedriftene igjen øke produksjonen og produsere for lager. Likevel har vi full forståelse for at mange nå er forsiktige og trekker pusten både en og to ganger før de våger å friskmelde markedet helt.
Den tradisjonsrike treindustribedriften Trysil Interiørtre, i den lille bygda Nybergsund, går spennende tider i møte. Etter et brutalt år i 2009, valgte en del av de ansatte å overta aksjemajoriteten i selskapet – med all gjeld på kjøpet. Tøft gjort i en usikker tid. Dette er et sterkt symbol på at aktører i bransjen har sterk tro på at pila peker oppover igjen.
Bedriften har tatt de nødvendige grepene for å tilpasse seg markedssituasjonen. I stedet for å jakte nye kunder – noe som er både ressurskrevende og usikkert – er de mer opptatt av å utvikle nye produkter til kundene de allerede har, uten at de dermed har sagt at de ikke er på jakt etter nye kunder. De har skjønt at de ikke kan leve av Trysilpanelen alene. Nå satser de tyngre på blant annet prefabrikerte spileelementer. Dette er et spennende produkt som stadig flere får øynene opp for både i inn og utland. Med en fleksibel maskinpark står de bra rustet til å møte markedet i årene som kommer. Og her er noe av nøkkelen for at de ansatte våger å satse av egen lommebok for å sikre egne arbeidsplasser. De ser at mulighetene for å lykkes fortsatt er til stede. De har selvtillit nok til å si at kompetansen i egen bedrift er så høy, at de skal klare seg i et tøft marked. Derfor våger de å satse. Og de har også så stor tro på seg selv at de nå har børstet støvet av vekststrategien som ble lagt i 2008 da de hadde millionoverskudd. Det vitner om optimisme og forteller oss samtidig at vi går lysere tider i møte.
