Noen tør

Lederartikkelen er hentet fra Treindustrien 4/2013 - på siden.

Fra treindustri-storebror Sverige hører vi svært hyggelige nyheter om at bunnen er passert og at etterspørselen fra utlandet viser tydelig vekst. For den internasjonalt orienterte svenske treindustrien finnes det ikke bedre nyheter. I Norge er bransjen i langt mindre grad internasjonalisert, men også for oss er høyere priser på ferdige trelastprodukter på verdensmarkedet godt nytt. Konkurransepresset fra øst avtar noe.

Her hos oss har debatten om treforedlingskrisen etter Tofte-nedleggelsen rullet for fullt i så vel dialogmøter som media. Vi noterer oss at praktisk talt alle som har uttalt seg ser muligheter også i framtida, men poengterer at det innebærer bedre rammebetingelser og offensiv satsing på framtidsrettede, innovative løsninger. Myndighetene følger godt opp og bevilger den ene tiltakspakka etter den andre i ”flere hundre millioner kroner”-klassen. For eksempel bygges det et titalls tømmerkaier, og gamle, nesten gjengrodde jernbanelinjer viser seg plutselig gull verdt igjen. Også privat sektor må gå fra ord til handling ved å legge risikokapital på bordet.

I denne utgaven av Treindustrien kan du lese om flere produsenter som alle har investert eller skal investere for flere millioner kroner. De trosser alt snakk om en norsk bransje i krise med svake framtidsutsikter. Arbor, Norgesvinduet Svenningdal og Wilberg Design Innredninger er eksempler på slike aktører som rett og slett har bestemt seg for at de skal være å regne med også framover. Og legger pengene på bordet.

Flere av de leverandørene til treindustrien som vi snakker med forteller at de fortsatt opplever ordretørke. Men før eller siden må de av produsentene i treindustrien som ønsker å være i business framover investere. Å la være å investere år etter år etter år innebærer ikke noe annet enn en langsom avvikling. Konkurranseevnen forvitrer sakte, men sikkert, og til slutt blir produktiviteten så lav at de bukker under i konkurransen med dem som tør investere. Vi tror at det er de som tør som vi kommer til å skrive om også om 15–20 år.