Stopper hele verdikjeden?

Lederartikkelen er hentet fra Treindustrien 2/2013 - Skriv inn dine kommentarer nederst på sida.

Begrepet krise brukes for ofte. Vi vet alle hvordan det gikk med ham som ropte ”ulv” litt for ofte. Men nå spørs det om vi ikke kan snakke om en ekte, fullskala krise i den norske treindustrien.

Det er ikke de få hundre tapte arbeidsplassene i treforedlingsbedriftene som er det største problemet. De fleste finner seg nok ny jobb i et så godt arbeidsmarked som det norske. Problemet er at ringvirkningene kan bli voldsomme for hele verdikjeden i treindustrien: fra stokken hentes ut av skogen og til den er kommet inn fabrikkportene. Skogeieren lar trolig skogen sin stå inntil videre hvis han får svært dårlig betalt ved å hugge nå. I hvert fall de skogeierne som ikke må ha disse inntektene løpende, og dem er det mange av.

Dette er svært dårlige nyheter for skogsentreprenørene, sjåførene og sagbrukene. Brukene risikerer å oppleve mangel på tømmer, eventuelt å måtte betale mer for det. Og hvem i verdikjeden tør nå å investere i utstyr med så stor usikkerhet om framtida? Svenske bruk er mer enn klare til å selge mer skur- og høvellast til Norge.

Nå roper alle på politikerne, men hva skal de kunne gjøre på kort sikt? Giske har lært at Staten ikke alltid er en god eier av næringsvirksomhet, og skjøt heldigvis fort ned forslaget om at Staten skal kjøpe og drive Tofte. Det kan bygges opp ny treforedlingsindustri i Norge, og til omstillingen kan myndighetene bidra med midler som monner. Men det vil koste svært mye penger og ta mange år før den nye industrien begynner å kjøpe massevirke.

Politikerne kan heller ikke akseptere 60 tonn tunge vogntog på veier som ikke tåler det. ”Fjern flaskehalser” og ”bygg bedre veier”, sies det. Det er mulig, men innen samferdsel har vi i Norge dessverre kolossalt mye lengre beslutningsprosesser enn i Sverige. Ikke forvent noe før det er gått minst 10-20 år. Og hvis noen drister seg til å foreslå å endre selve systemet i retning av det svenske, vil pressgruppene og lokalpolitikerne raskt hyle opp. I Sverige vedtar politikerne kun rammene for veibygging, og fagfolkene treffer de konkrete beslutningene. Slikt er ikke mulig i Norge.

Vi får sette vår lit til næringslivets egen evne til å omstille seg og finne løsninger. Det foregår intens møtevirksomhet for å finne ny avsetning for massevirket, og det må skje fort. På kort og mellomlang sikt vil trolig enda mer av virket sendes ut av landet. Det er ikke optimalt, for prisen blir ikke god. Men likevel er en slik løsning atskillig bedre enn alternativet: Full stopp i hele verdikjeden.